meny:
VELKOMEN
DYRETOLKING
ENGLAR
REGRESJONSHYPNOSE / REINKARNASJON
ARTIKLAR
=> Reinkarnasjon
=> Engler
=> Dyrekommunikasjon
=> Silvametoden
=> Astralreiser
=> The Journey
=> Hypnose
=> Dyrekom. på frammarsj
INTERESSANTE FILMKLIPP
LITTERATUR
 

Reinkarnasjon

Reinkarnasjon, Av Gislaug Heinum , Juli 07

Reinkarnasjon er et emne som inntil forholdsvis nylig har vært forholdsvis ukjent i Norge. Vi visste kanskje hva det betydde, men det hadde ingen realitet i vårt livssyn, enten vi var tradisjonelt kristne, eller tilhørte det som er den egentlige statsreligionen i landet vårt og har vært det lenge, nemlig Den humanistisk-naturalistiske vitenskapsdoktrinen. Til for 20-30 år siden var dette gjeldende for de fleste. Nå er dette i ferd med å endre seg. Og i dag er det mange som både vet hva det betyr og som oppfatter det som en realisme i sin egen tilværelse. Likevel, det kan være på sin plass å komme med en oversikt over hva det er, og hvordan det tolkes. 

2/3 av jordas befolkning ser på reinkarnasjon som en realitet. Det er temmelig mange mennesker, og mange flere enn dem som avviser tanken (igjen viser jeg til den skjulte statsreligionen: Den humanistisk-naturalistiske vitenskapsdoktrinen). Tradisjonelt sett har vi oppfattet reinkarnasjon som noe som tilhører Østens hinduisme og buddhisme, og her inngår jo tanken som svært sentral i dogmatikken. 

Det som er mindre kjent er at i den tidlige kristendommen så var også reinkarnasjonstanken naturlig, og vi finner sitat i Bibelen som viste at Jesus og hans disipler hadde dette synet som en naturlig del av sin virkelighetsoppfatning, bl.a. 2.Kor. 5:6,8; ”Derfor er vi alltid ved godt mot, selv om vi vet at vi er borte fra Herren så lenge vi er hjemme i kroppen…Men vi er ved godt mot, og helst vil vi være borte fra kroppen og hjemme hos Herren” I tillegg vises til samtaler mellom Jesus og disiplene i Luk.9:18-19, og Mattheus 17:11-13, der de snakker om at døperen Johannes er en inkarnasjon av profeten Elija. Og i Joh. 9:2 ser vi at disiplene spør Jesus hvem som har syndet, den blindfødte mannen eller foreldrene hans. Å spørre et slikt spørsmål innebærer at de vet at mannen eksisterte før sin egen fødsel. 

Men når så kristendommen vant terreng, først ved forfølgelse og martyrium blant de kristne, og så som statsreligion og den som utsatte andre for det samme, var det en del ting som måtte klargjøres. Om du skulle dø for troen, var det viktig å vite hva troen var, det verserte nemlig mange ulike skrifter og tolkninger de første 200 årene etter Kristi død. Etterpå utkrystalliserte det seg et makthierarki blant prester og biskoper, og de likte ikke reinkarnasjonstanken av den grunn at dersom folk hadde det synet at de fikk en sjanse til i kommende liv, så var det ingen grunn til å anstrenge seg i det nåværende. Det svekket dessuten også det grepet de hadde på folket. Derfor ble reinkarnasjonstanken avvist ved kirkemøtet i Nikea i år 325 e.Kr., og siden dette har Vestens befolkning ikke hatt noe bevisst forhold til reinkarnasjon, før nå i de senere årene med oppvåkningen av en ny åndelig bevissthet, og den såkalte New Age-bevegelsen. Med denne, er det nå altså stadig flere som finner denne tanken både logisk, forklarende og frigjørende. 

Men her er vi også ved et viktig poeng, nemlig forskjellen i oppfattelsen av reinkarnasjon i Østens og Vestens religioner, livssyn og dogmatikk. I både buddhismen og hinduismen er det nemlig slik at reinkarnasjon blir oppfattet som en straff, og målet er å komme seg ut av syklusen liv-død-liv-osv., å oppnå nirvana, eller utsløkking, som de sier i buddhismen. Men i Vestens nyreligiøse oppfatning er det klar optimisme forbudet med begrepet, du får en ny sjanse til å utvikle deg mot et høyere mål. Målet er også her å bli ett med Kilden eller det guddommelige, eller hva man nå velger å kalle det, men generelt sett kan man si at det er en utpreget glede over at vegen er der og at man kan gå den, selv om man møter mange slag underveis. Det beste er likevel at man får en sjanse til ”å gjøre det godt igjen” eller rett og slett bare ”en ny sjanse”, noe som står høyt på ønskelista til svært mange. 

I Østens religioner er og tanken at der finnes et hierarki av liv man kan havne i, og at man også kan inkarnere som dyr eller planter (skjønt dette siste stemmer ikke med ordet ’inkarnasjon’, for det betyr rett og slett ’å kle seg i kjøtt’, og å reinkarnere betyr da å på nytt kle seg i kjøtt). I Vesten er det sjelden snakk om at man inkarnerer som dyr. Unntak ser vi blant enkelte dyretolker (mennesker som kommuniserer telepatisk med dyrenes sjeler) der noen hevder at man krysser artsgrensene også mellom mennesker og dyr. Men de aller fleste, også blant dem, hevder at dyrenes sjeler har en annen energifrekvens med et mer kollektivt tilsnitt, og at selv om dyrene krysser artsgrensene seg i mellom, så holder menneskene seg til mennesker når de inkarnerer på jorda. 

I Vesten er det vanlig å hevde at menneskesjeler kan inkarnere på andre planeter, og at sjeler fra mer utviklede vesen med høyere frekvenser, for eksempel engler, kan velge å inkarnere som mennesker på jorda. Og her er vi og ved et viktig poeng, nemlig at vi i Vesten ofte ser på inkarnasjonen vår som et bevisst og individuelt valg, selv om karma er utgangspunkt for valget, mens de i Østen ser på den neste inkarnasjonen som kun et resultat av karma (enkelt forklart summen av alle tanker, ord, følelser og gjerninger man av egen vilje har prestert i løpet av et liv), og ikke noe man kan gjøre noe med. 

Når det gjelder forskning på området, er det i de siste tjue årene gjort enormt mye. Men det aller meste går på minner som kommer fram under hypnose. Dette skal vi komme tilbake til. Men ei interessant bok som ikke baserer seg på hypnose, er Tom Schroders bok ”Gamle sjeler – om barn som husker tidligere liv” (ut. på norsk i 2003) Der forfatteren, en tydelig skeptiker, følger dr. Ian Stevenson (1918-2007) i hans feltarbeid i India og Libanon. Stevenson var en av vår tids fremste forskere på reinkarnasjon, og Schroder, skeptisk som han er, konkluderer med at reinkarnasjon er den mest sannsynlige og naturlige forklaringen på det som Stevenson hører og observerer på forskningsreisene sine. 

For folk som begynner å interessere seg for området på det personlige plan, finnes det mange bøker om hvordan man kan finne tilbake til sine tidligere liv. Eksempler på slike er ”Practical guide to past life memories” av Richard Webster, ”How to Uncover your past lives” av Ted Andrews, og ”16 Clues to Your Past Lives!” av Barbara Lane. Selv om det kanskje er under hypnose man finner de dypeste opplevelsene av tidligere liv, er det mye man kan ane og føle uten å være hypnotisert. Eksempel på slike følelser for tidligere liv som Barbara Lane ber deg legge merke til, er om det er enkelte perioder i historien du er mer interessert i og opptatt av enn andre, som for eksempel den franske revolusjonen, vikingtida eller 2. verdenskrig. Det kan også være geografiske områder eller land som sterkt tiltrekker deg, eller for den saks skyld frastøter deg. Selv er jeg svært tiltrukket av England i regency- perioden og victoriatiden, og har et totalt uforklarlig fiendebilde av Frankrike. Jeg har aldri vært i Frankrike, og har ikke kjent noen franskmenn som har plaget meg på noe vis. De få jeg har snakket med har bare vært hyggelige mennesker. Så hvorfor da denne aversjonen? Personlig har jeg kommet så langt i utviklingen at tanken på tidligere liv nå ikke er fremmed lenger, men den eneste naturlige og logiske forklaringen. Og når det gjelder mine følelser for Frankrike, så kan jo forklaringen være at jeg var engelsk under napoleonskrigene, og som kvinne (noe jeg også tror jeg var) så opplevde jeg tap og frykt som hadde med disse krigene og Frankrike å gjøre. 

Andre ting du kan legge merke til er hvilke filmer og romaner du foretrekker, hva slags kunst, hva slags musikk, og hvilken tidsperiode den er fra, hva slags kostymer, og hva slags yrker du tiltrekkes av. Har du for eksempel ever til noe spesielt som kom svært lett til deg, og som du ikke kan forstå at andre ikke tar like lett? Dette kan være noe du har perfeksjonert gjennom mange liv, alt i følge Barbara Lane. Metoder som Webster og Andrews nevner er drømmer, meditasjon, pendulering, fantasireiser og selvhypnose. 

I de senere år (jeg viser her til et 30-årsperspektiv) har mange hypnotisører som driver med regresjonsterapi opplevd at når de ber klienten, som er under hypnose, gå til den gangen problemet oppstod, så havner de i et tidligere liv, for eksempel på 17-eller 1800-tallet. For mange vestlige terapeuter som har hatt det svært tradisjonelle vestlige synet om at ”du lever bare en gang” så har dette kommet svært bardust på dem, og de har hatt vanskelig for å akseptere det de hører. Det samme gjelder dessuten også mange av klientene deres. Mange har likevel etter hvert fått så mange beviser på at det må være noe i det de hører, at de har begynt å forske på det. 

En av disse er Brian Weiss, en av de mest anerkjente innen sitt felt i USA, i alle fall i forskningsmiljøet på østkysten. Dr. Brian Weiss’ reise inn i reinkarnasjonens mysterier startet da han som psykiater behandlet en ung kvinne for depresjon ved hjelp av hypnose for snart 30 år siden. Kvinnen gikk spontant tilbake til et liv omtrent 1800 f. Kr. Weiss var skeptisk, men måtte fort akseptere at det hun fortalte ikke var noe hun kunne vite noe om ut i fra det livet hun levde i dag. Han fortsatte å jobbe med henne, og hun gikk til mange liv som hadde tilknytning til de problemene hun stred med, og de løste seg opp etter hvert som hun jobbet seg gjennom dem. Etter å bare ha jobbet med henne på denne måten en stund, så dr. Weiss at dette var en utmerket terapiform for svært mange problem, og han begynte med å utføre dem på flere klienter. 

I sin første bok, ”Mange liv, mange mestre,” beskriver han livene til denne kvinnen, og prosessen de gikk gjennom. I boka ”Samme sjel, mange liv” forsetter han med klienthistorier fra mange forskjellige mennesker, der han beskriver hvordan de får hjelp til å mestre sinne, bedre helse, empati, medfølelse, tålmodighet og forståelse, og hvordan de skal kunne bli bedre med kjærlighet og åndelig forståelse. Alt dette viser han hvordan, ved hjelp av pasienteksempler der regresjon tilbake til et tidligere liv er metoden og verktøyet. Et eksempel på dette er Evelyn, en kvinne trettiårene som oppsøkte dr. Weiss på grunn av en depresjon. Hun var en vellykket forretningskvinne, men nå hadde hun problemer. Hun sa at hun var jøde, og at hun hatet araberne for deres behandling av jødene og Israel. Og hun var sint på alle som ikke delte hennes oppfatning, og i det siste hadde dette gått så langt at hun hadde ”tapt all sin glede”. Hun gikk med på en regresjon, og der kom det klart og tydelig opp at hun hadde vært nazioffiser under 2. verdenskrig og hadde torturert og drept hundrevis av jøder i konsentrasjonsleirene. I det livet hadde hun hatet jødene. Som en naturlig utligning av karma hadde hun derfor i dette livet valgt å bli jøde selv. Men hun hadde overkompensert, og det var likevel noe hun ikke hadde lært eller forstått, for i stedet for å bli en mildere person, hadde hun bare overført hatet sitt til araberne denne gangen. Gjennom regresjonen innså hun mønstret og årsaken, og dette gjorde at hun fikk et nytt syn på livet, og greidde å forandre innstilling og få livsgleden tilbake. 

Brian Weiss er en autoritet, men en mann som er enda viktigere når det gjelder regresjonshypnose er Michael Newton. Hans bok ”Sjelereiser”, og oppfølgeren ”Destiny of souls” (som ennå ikke er utgitt på norsk) tar for seg ikke bare reiser til tidligere liv, men til tilstanden mellom livene. Michael Newton, som er hypnoterapeut, beskriver seg selv som en skeptiker i utgangspunktet, og at han vegret seg først for å ta folk tilbake til tidligere liv, for han hadde ikke særlig tro på det. Men etter hvert så han nytteverdien av det, for det hjalp mange av klientene hans om han gjorde det. Ved en tilfeldighet fikk han en svært mottakelig klient til tilstanden mellom livene. Han skjønte først ikke hvor hun var. Klienten hadde kommet fordi hun følte seg ensom, og hadde vanskeligheter med å takle livet. I hypnosen spurte han henne om det var en gruppe mennesker hun savnet. Da begynte hun å gråte og sa at hun så dem alle nå, og at hun savnet dem veldig. Da han forvirret spurte om hvor denne vennegruppen befant seg svarte hun ”Her, i mitt permanente hjem, og jeg ser dem alle akkurat nå!” Dette var utgangspunktet hans. 

Tidligere var det regnet blant hypnoterapeuter og andre at tilstanden mellom livene var en slags dvaletilstand der man kun ventet på den neste fødselen. Michael Newton fant fort ut at ingenting kunne ha vært lenger fra sannheten. Etter å ha praktisert LBL –terapi (life between life) og samlet ”kunnskap om sjelens ferd fra dødsøyeblikket til den neste inkarnasjonen”, gav han altså ut disse bøkene som han kaller ”en inngående journal over åndeverdenen”. Det han finner mest slående er at uansett hvilket livssyn eller religion klienten i utgangspunktet har, er beskrivelsene av åndeverdenen ufattelig like. 

Reisen begynner med at man møter familie og venner man har hatt i det siste livet. Her er det verdt å merke seg at man også kan møte personer som fremdeles er i live, eller mor eller bestemor som døde for 40 år siden og sannsynligvis har inkarnert på nytt. Årsaken til dette, forklarer klientene hans, er at vi ikke tar med oss all åndeenergien inn i inkarnasjonen. Det vanlige er å ta med rundt 40% av energien, men dette varierer, og velger du å ta med for lite (gjerne fordi du vil ha mye igjen og studere med i ”ditt permanente hjem”) kan du risikere å få et uvanlig hardt liv, fordi du ikke ha energi nok til å takle de oppgavene du får tildelt. Etter hjemkomsten møter man sin personlige guide som har fulgt deg gjennom livet (og livene). Du går gjennom en renselsesdusj for å fornye energien din, og dette er svært viktig, særlig for dem som har valgt vanskelige liv eller har hatt en brå og traumatisk død. Etterpå blir du gjenforent med gruppen din. Dette er sjeler du har vært sammen med siden skapelsen, og som du ofte har inkarnert sammen med i mange liv. Dere er på samme utviklingsnivå. 

Ganske nær hjemkomsten må man også møte med ”De gamle”, ”Rådet”, eller ”De vise”, det varierer hva klientene kaller det, men det er tydelig at de beskriver samme fenomenet. Her blir det siste livet gjennomgått. Dette er det nærmeste man kan kalle dommedag, men alle sier at den største dommeren er deg selv, og at Mesterne kun ser på deg med empati. Etter dette igjen er du sammen med gruppen din og studerer. Det du studerer er hvordan dere handlet i ulike liv, og hva dere kunne ha gjort annerledes. Noen beskriver også rekreasjonstid med sang, musikk og ballspill innimellom studiene. Når man har vært her en passende stund, tidligere gjerne nærmere hundre år, i det senere ser det ut til at inkarnasjonsintervallene blir kortere, får man en vennlig beskjed om at det nå er på tide å prøve seg på nytt igjen. Da går man til et sted for livsvalg, der man får ”se en film” av ulike kropper man kan velge, ulike steder i verden man kan bli født, og ulike muligheter på andre områder. Det blir bestemt hvem som skal være foreldrene dine, og hvem i gruppen din du skal inkarnere sammen med til ulike tider gjennom det kommende livet. Du får ikke se hele livet, men små ”filmtrailere” fra ulike valg du måtte foreta deg. Du har med andre ord alltid fri vilje. 

I følge Michael Newton blir det hele tiden skapt nye sjeler som må gå gjennom mange liv for å utvikle seg, og til slutt ender man med ulike oppgaver som guider, mestere og vismenn (uavhengig av kjønn) og til slutt går opp i Kilden. Og på dette viset blir Kilden også stadig sterkere og visere (men dette punktet er han tross alt noe forsiktig med å uttale seg om). Sjelene befinner seg på ulike nivå som Newton karakteriserer som begynnernivå, mellomnivå og høyt utviklet nivå. Det er flest sjeler på begynnernivået. Den beste måten å se hvilket nivå man er på, er fargen på lyset man utstråler. Svært forenklet kan man si at de nye sjelene er hvite, på mellomnivået er de gule, og på det vise nivået er de blå. Men her er mange og glidende overganger. Og de fleste av verdens ledere er på begynnernivået (man kan tenke seg Nelson Mandela og Kofi Annan som hederlige unntak). Den mest utviklede sjelen i inkarnasjon som Michael Newton noen gang hadde møtt, jobbet derimot som kafévertinne på en nattåpen kafé for trailersjåfører. Personlig må jeg si at det var boka ”Sjelereiser” av Michael Newton som vekket meg opp til personlig og åndelig vekst. Den åpnet totalt nye perspektiver for meg, men var likevel merkelig kjent. Ting falt på plass. 

Litteraturliste: 
”Practical guide to past life memories”, Richard Webster, 
”How to Uncover your past lives”, Ted Andrews 
”16 Clues to Your Past Lives!”, Barbara Lane. 
”Gamle sjeler – om barn som husker tidligere liv”, Tom Schroder ”Samme sjel, mange liv”, Brian Weiss ”
Sjelereiser”, Michael Newton 
”Destiny of souls”, Michael Newton


Today, there have been 1 visitors (9 hits) on this page!
 
Tru kan flytte fjell! -men det kan svare seg å starte med eit sandkorn :)
 
=> Do you also want a homepage for free? Then click here! <=