DYRETOLKING, TELEPATISK KONTAKT MED DYR 
Av Gislaug Heinum, September 07


Da jeg endelig oppdaget noe jeg skulle ha sett lenge, nemlig at yndlingskatten min var alvorlig syk og ikke kom til å overleve, ble jeg desperat. Et par år før hadde jeg lest ei bok som utkom på bokklubben Energika, Snakk med dyrene og få svar, av Amelia Kinkade. Boka forteller om Amelia og hennes mentale kommunikasjon med dyr på et helt konkret og hverdagslig plan, om hvordan hun hører konkret hva dyrene sier, og ordveksler med dem så å si. Hun gir også leserne en del øvelser i hvordan de kan få til dette selv, men jeg hadde i det hele tatt ikke tro på at dette var noe for alle og enhver, og definitivt ikke at det var noe jeg kunne greie, så jeg la det bort som ei koselig fantasy-bok. Jeg hadde likevel ingen problem med å tro at Amelia selv var oppriktig og virkelig opplevde det hun fortalte om. Før dette hadde jeg lest Uforklarlige krefter hos dyr, av Rupert Sheldrake. Dette er ei veldig vitenskapelig opplagt bok, selv om resultatet han kommer fram til er vanskelig å svelge i mange vitenskapelige kretser. 

Men nå var altså yndlingspusen, Ivo, syk, og ei uke etter at jeg hadde fått konstatert det forsvant han, og jeg visste at han hadde forsvunnet for å dø. Jeg visste det, men nektet å godta det. Om han skulle dø, så skulle han i alle fall ikke gjøre det under en ukjent busk, men i mine armer eller i senga mi. Jeg ropte og lette og lette og ropte, men han svarte ikke lenger. Da kom jeg på det igjen: Det finnes folk som snakker med dyr! Ja, de finnes, men de jeg visste om var i USA. Finnes det noen her i Norge? Jeg begynte å søke på nettet, og kom fram til et navn: Astrid Moe i Trondheim. Det var flere med det navnet i telefonkatalogen, og jeg følte meg litt dum da jeg ringe til den første på lista, ukjente for meg alle sammen selvfølgelig, presenterte meg, og spurte: ”Æh… du skulle ikke tilfeldigvis drive på å snakke med dyr?” Men det gjorde hun! Jeg hadde truffet den rette personen. Ivo døde, og jeg så ham aldri igjen i live. Så rent konkret fikk jeg ikke hjelp i denne situasjonen. Men på sikt har jeg lært utrolig mye fra dette utgangspunktet, og her kommer en oversikt. 

Gjennom Astrid Moe sine nettsider kom jeg i kontakt med flere i Norge som jobber som dyretolker. Jeg sendte brev til dem med bilder av de to gjenlevende kattene mine, og en liste med spørsmål. Dette sendte jeg til fem forskjellige personer, både fordi jeg nå var blitt veldig nysgjerrig på hva kattene hadde å si, men også fordi jeg var skeptisk og ville se om de ”svarte” det samme til alle som snakket med dem. Det gjorde de selvfølgelig ikke, men med ett unntak var essensen i det de sa noenlunde lik, og jeg konkluderte nok en gang med at det måtte være noe i det. Og siden en av kattene gjentok for flere av tolkene at dette burde også jeg lære meg, bestemte jeg meg for å melde meg på kurs i dyretolking med Astrid Moe. Hennes kurs er lagt opp i tre deler, og hun bruker ca fire dager til hver del. Mellom delene krever hun et visst antall selvstendige tolkninger for å få gå videre til neste del. Hun holder ca et kurs i hver del i semesteret, og det vil derfor naturlig ta 1,5 år å fullføre de tre delene dersom man ønsker det. 

Det første kurset i del en hun skulle holde etter at jeg hadde bestemt meg for å ta det, passet ikke med tiden, så jeg måtte vente til neste semester. Mellomtiden brukte jeg på å lese og oppdatere meg på bøker om emnet dyretolking. Kommunikation med dyr, av Penelope Smith, er utkommet på dansk. Den har undertittelen Telepatisk dialog. Penelope Smith er en amerikaner som er utdannet terapeut, og alltid har hatt god kontakt med dyr. Hun er på en måte forløperen til Amelia Kinkade som jeg nevnte innledningsvis, og denne boka er enkel, grei og lettlest. Smith forteller sin egen historie samtidig med at hun gir mange gode eksempler på samtaler med dyr og hvordan hun behandler dem. Hun har nemlig kombinert terapiutdanningen sin med dyrekommunikasjonen, og jobber nå som terapeut for dyrene, og deres menneskevenner der dette trengs for dyrenes skyld. Hun har også med et eget kapittel der hun trinn for trinn viser leseren hvordan hun eller han selv kan komme i telepatisk kontakt med dyret sitt. Denne boka er enklere og mer konkret enn Amelia Kinkades bok, og anbefales til å begynne med. Men de to bøkene utfyller hverandre på en fin måte. 

Den neste boka jeg leste var Communicating with animals, The spiritual connection between people and animals, av Arthur Myers. Jeg mener å ha sett at denne også er utgitt på svensk. Myers var i utgangspunktet journalist i Washington Post, og skeptiker til alle ”overnaturlige ting”, men som han selv sier; en positiv skeptiker. Denne boka er en vitenskapelig undersøkelse av om og hvordan man snakker, eller kommuniserer med dyr. Arbeidet er grundig og veldokumentert. Myers har oppsøkt mange forskjellige dyretolker i USA, og intervjuet dem om hvordan de kommuniserer, og om mulige teorier på hvordan kommunikasjonen skjer. I motsetning til Kinkades og Smiths bøker, får vi her en framstilling fra mange forskjellige sider, med mange forskjellige personer, men ført i pennen av en som selv hevder å ikke få dette til. Konklusjonen er likevel den samme, det er mulig å oppnå telepatisk kontakt med dyr, og det på et temmelig konkret plan. 

I år kom ei ny bok av Amelia Kinkade ut på Damm forlag. Telepatisk kontakt. Magiske samtaler med dyr. Som den første er også denne full av historier om samtaler med dyr, men her er det ikke Amelia selv som har hatt disse samtalene, men elevene hennes. Dette har hun gjort bevisst for å vise at dette er noe mange kan klare. Hovedpoenget med denne boka er å forklare hva det er som skjer og hvordan det skjer at telepatisk kontakt oppstår. Derfor kan den til tider bli litt teoretisk og vanskelig å følge, men ikke verre enn at det går. Dette er også gjort for å forklare for skeptikerne på en vitenskapelig måte: man må bare akseptere alternativ vitenskapelig tenking; et paradigmeskifte. Dette er jo i seg selv vanskelig for mange å akseptere, men de fleste blir stille når man nevner eksempelet med at tidligere var det ”vitenskapelig” akseptert og vedtatt at jorda var flat, og lo av dem som begynte å hevde at jorda var rund. Ut i fra en tilsvarende tankegang går Kinkade i gang med å argumentere og forklare, og gjør det på en akseptabel måte. For normalt utrustede, dyreelskende mennesker er det likevel eksemplene som gjør boka verdt å lese. Også denne boka har en rekke øvelser som man kan gjøre for selv å komme i telepatisk kontakt med dyr. 

Boka til Rupert Sheldrake, Uforklarlige krefter hos dyr, har undertittelen Om hunder som vet når eieren kommer hjem og andre dyrs sterke bånd til mennesker. Dette er en annerledes bok i forhold til de som her før er nevnt, fordi den ikke taler om personlig telepatisk kommunikasjon som et begrep med eksempler, men baserer seg kun på tradisjonelle vitenskapelige kontrollerbare metoder. Her får vi ikke se saken fra dyrenes side, men fra vitenskapsmannens. Konklusjonen er likevel den samme: Dyrene vet. Og det finnes ikke andre muligheter enn telepatisk tankelesing. Et talende og generelt eksempel han hadde var en ringerunde til veterinærklinikker for å høre om det var vanlig at bestilte timer for katter måtte avlyses fordi kattene plutselig var forsvunnet rett før timen, og eieren ikke var i stand til å finne katten i det de skulle dra: ”Sekstifire av sekstifem klinikker fikk slike avbestillinger ganske ofte. Den siste klinikken hadde skrinlagt alle avtalesystemer for katter: Folk måtte ganske enkelt bare dukke opp med kattene sine. Dermed var alle problemer med avlyste møter løst.” (s. 151). 

Selv om mange av disse bøkene har eksempler og øvelser som skal gjøre leseren i stand til selv å kommunisere med dyr, virket de for meg på en måte for enkle til å kunne fungere, og på en annen måte så var jeg ikke i stand til å få inn noe, og i alle fall ikke noe jeg trodde kunne stemme, det var i så fall bare i min egen fantasi. Så da tiden var kommet til kurs i dyrekommunikasjon del 1 med Astrid Moe i februar 2006, var jeg veldig spent. Hvordan ville dette gå? 

Jeg møtte opp på den vesle gården hennes ved Byneset utenfor Trondheim. Vi var 8 deltagere, og undervisningen foregikk i uthuset rundt et stort bord. Det ble ikke som jeg hadde tenkt meg i hele tatt, men tusen ganger bedre! Det var som å ta del i en åndelig utviklingsreise på mange forskjellige nivå. Og ja, vi fikk alle til å kommunisere telepatisk med dyr, men ikke som vi hadde tenkt oss i utgangspunktet. Ut i fra de amerikanske bøkene jeg hadde lest, trodde jeg at det vi skulle få vite av dyrene var hvilken farge de hadde på matskåla, hva de likte best å spise, og hva som var yndlingslekene deres. Dette var det nesten ikke snakk om i hele tatt. Astrid Moe sa at sinnet vårt, og dyrenes sinn, er bygd opp av mange lag og mange nivå, og noe er vi bevisst på og noe er ubevisst, og noe vil vi fornekte om vi hørte det. Slik er det også med dyrene, bortsett fra benektelsen. Hun sammenlignet det som en bløtkake med mange lag, der noen gikk inn og smakte på kremen, noen på frukten, noen på vaniljen og noen på syltetøyet. Kaken var en metafor på dyret, og dyresinnet har mange lag. Derfor ville vi ikke ha feil om vi skulle få helt forskjellige svar på de samme spørsmålene. 

Astrid Moe forklarte at hun alltid valgte å undervise intuitivt, og at hun alltid følte på seg hva som var viktig å ta opp og ikke. Hun begynte å prate litt generelt om hva hun følte vi var opptatt av, og så hadde vi forskjellige meditasjonsøvelser der alle skulle fortelle etterpå hva de opplevde. Første dagen hadde vi ikke noe dyretolking i hele tatt. Den aller første gangen vi skulle prøve på det var via et bilde av en katt hun nylig hadde hatt med å gjøre. Siden det er telepati er det jo ikke nødvendig at dyret er i samme rom som deg eller i samme landsdel for den saks skyld. Hun ledet oss inn i en meditasjon, og ba oss stille dyret noen spørsmål. Så skulle vi skrive med de svarene vi mente å få, enten de kom som tanker, bilder, fysiske eller psykiske følelser eller symbol. Siden jeg til daglig jobber med ord håpet jeg at jeg skulle få svarene som ord, og det fikk jeg. Men bare som enkeltord til å begynne med. Mot slutten kom det to og to ord sammen. Dette var første gangen. Allerede neste gang kom ordene to og tre, som halve setninger, og tredje gangen som en nesten fullstendig tekst. Det var utrolig, bokstavelig talt, for jeg kunne ikke tro at det stemte, det måtte være noe jeg hadde fantasert sammen selv. 

Vi hadde også med bilder av egne dyr som vi øvde på hos hverandre, og Astrid Moe hadde naboer som kom inn med dyrene sine slik at vi kunne se dem direkte, og svært mye av det vi sa ble bekreftet av eierne. Slike bekreftelser er veldig viktige, og vi fikk større og større tro på oss selv. Likevel satt jeg gang på gang og tenkte at dette er altfor enkelt og altfor generelt, dette er ikke noe å si til noen. Merkelig nok begynte flere av eierne å gråte når jeg overbrakte budskap fra dyrene, så noe må jeg ha truffet. Her er også noe av den viktigste essensen. Dyrene snakket ikke om mat og leker, de snakket om kjærlighet, sorg og savn, og hva de kunne gjøre for eierne sine, og hva eierne måtte fokusere på for å få bedre liv, eller å komme seg videre i livet, og ikke minst: eierens problem er dyrets problem. 

Det var et fantastisk kurs, og det forandret livet mitt. Jeg føler fortsatt at jeg skulle ønske jeg kunne få konkrete svar på enkle spørsmål. Ikke fordi det egentlig er viktig, det dyrene virkelig sier er mye viktigere. Men folk flest er ennå skeptiske til at dyrene snakker (tenker som oss), og til mer konkrete svar til mer vil folk i utgangspunktet tro på. Dette er viktig både for dyrene og eierne. Og for meg selv også, jeg kan sitte og lese et langt brev fra en hund eller en katt der de beskriver seg som en frekk og misforstått trollmann, og jeg tenker: Dette kan da ikke stemme? Dette må det være jeg selv som har fantasert sammen? Og kanskje har jeg det. Men jeg er ikke spesielt fantasifull, og tror ikke at jeg for bare livet kunne ha kommet på å verken tenke eller ordlegge meg på denne måten. Så hva skal jeg tro? 

Jeg kom sprudlende og nyfrelst hjem igjen, og greidde ikke la være å fortelle om min nyvunne kunnskap og glede, dette var jo bare fantastisk! For noen ble jeg bygdas nye tulling, for andre noe farlig man måtte forsøke å dukke eller kurere, alt etter ståsted. Jeg lærte i alle fall at man må være forsiktig med hva man sier til hvem. Likevel mener jeg at for menneskenes og dyrenes felles beste er det viktig at folk blir klar over at dyr tenker og føler, og ikke minst at de vet at vi tenker og føler, og at det vi tenker og føler påvirker de rundt oss, være seg mennesker eller dyr. 

For at mennesker skal begynne å tro dette, er det viktig å komme ned på det konkrete plan igjen, og ta alt derfra. Jeg måtte lære meg å stille meg inn på konkrete svar, som fargen på matskåla. Tilfeldigvis gikk jeg inn på Amelia Kinkades hjemmeside en gang i vinter og så for moro skyld på kursplanen hennes, og hun skulle faktisk ha et kurs i Bergen av alle steder! Å komme seg til Bergen er det enkleste i verden, selv for en som meg som ikke er spesielt glad i å reise. Så jeg meldte meg på kurset i håp om å bli en enda bedre dyretolk, og på den måten kunne tale dyrenes sak på en bedre måte. Helga 16.-17. juni var det kurs i dyretolking på hotell Scandic i Bergen. Det møtte ca. 145 kvinner og 5 menn. Amelia Kinkade var minst like engasjerende i virkeligheten som hun er i bøkene sine. Hun tok oss gjennom noen øvelser som gikk ut på å leve seg inn i dyrenes verden, og finne plassen vår i vår egen kropp. Hun forklarte også noen enkle prinsipp og tok oss gjennom en meditasjon, og så kom det første dyret. Første dagen snakket vi med to hunder en katt og en papegøye (eller var det kakadue?), og andre dagen en hund, en gris, ei rotte og en hest, i tillegg til at vi jobbet sammen to og to og tolket bilder av hverandres dyr. 

Amelia tok opp tre punkt på spørsmålet om hvordan vi kan vite at dette ikke er noe vi finner på eller fantaserer sammen selv. Det første var tempoet svaret kommer i, det lynraske første glimtet er alltid det rette. Det andre var overraskelsesmomentet, der du tenker at dette kan da ikke stemme, han kan da virkelig ikke si det? Og det tredje var om du plutselig ble overmannet av følelser du i utgangspunktet ikke hadde. Et annet viktig moment Amelia tok opp var at selv om dyret dør og forlater kroppen sin, så kan du fremdeles snakke med det, for ånden lever videre, og er med oss så lenge vi eller de ønsker det. Mange fikk opp mye som stemte, men her var det tydelig ingen rette og gale svar, vi fikk bare prøve oss. Mange var veldig dyktige. Det var flere som allerede var ferdigutdannede dyretolker til stede, de ville bare ha litt inspirasjon og påfyll. En av dem var Sissel Grana (www.dyrekommunikasjon.no) og hun fikk gode skussmål og anbefalinger av Amelia Kinkade. 

Ble jeg en bedre dyretolk av å gå kurset? Kanskje. Det var i alle fall spennende, og vi fikk mange interessante samtaler i løpet av helga, med mange spennende mennesker med ulike erfaringer. Jeg håper at jeg med dette har vært med på å peke ut kursen for dyrevenner over hele landet, enten for at dette er noe du kan/ har lyst til å lære deg selv, eller at du tar kontakt med en dyretolk for at dyret ditt enklere kan komme gjennom til deg for å formidle det det har på hjertet. Dyretolkene er ikke sjeldne lenger, men ikke alle holder flagget sitt så høyt likevel. På Astrid Moes hjemmeside: www.flammehuset.com står en liste over ferdigutdannede dyretolker i Norge. 

Til sist vil jeg nevne et beslektet område, nemlig dyrenes symbolske verdi for mennesker åndelig sett. Nå taler vi ikke om konkrete, levende dyr, men artenes betydning på åndelig plan. Totemdyr og kraftdyr er andre ord på dette, og du kan oppleve det gjennom meditasjon. Når jeg eller mannen min opplever at Ivo er nær oss, og at vi ser ham eller føler ham når vi mediterer, så er det fordi han er der som Ivo, fordi ånden hans lever videre, og fordi han vet at han fremdeles er viktig for oss. Når jeg derimot i meditasjon ser ei løve eller ei ørn, så er dette ikke åndeindivid av dyr jeg har kjent, men mine kraftdyr som skal si meg noe på symbolsk plan. Ted Andrews har skrevet Animal speak. The Spiritual & Magical Powers of Creatures great & small. Dette er ei stor og omfattende bok som handler om åndedyr, kraftdyr og totemdyr (begrepene flyter over i hverandre), og hva de har å si for menneskene. 

Et medium jeg en gang gikk på kurs med beskrev kraftdyr som noe man er født med, tilsvarende stjernetegn, noe som har noe å si for egenskapene dine, og hvordan du er som person. Andrews lister blant annet opp over hundre ulike arter og beskriver hva de har å si som kraftdyr for menneskene sine. Dette er bare en del av det boka inneholder. Som eksempel på dyrs symbolske betydning i følge Andrews, kan dette nevnes: Reven står for feminin energi, kamuflasje og usynlighet. Ulven står for vern, ritual, lojalitet og åndelighet. Musa står for detaljfokus. Ravnen står for magi, formskifte og skapelse. Fjellgeita står for å være sikker på foten og ville nå nye høyder. Spurven står for oppvåkning og triumf. Og gaupa står for hemmeligheter og visjoner fra det skjulte. 

Ivo døde, og jeg så ham aldri igjen i live. Men han viser seg for både mannen min og meg i meditasjoner, og vi føler at han ennå er rundt oss av og til. Og med sin død gav han meg en stor gave: Det puffet jeg trengte for selv å lære å snakke med dyr. Og jeg kunne ikke dy meg , men viste Amelia Kinkade et bilde av ham, og spurte om hun kunne fornemme om han noen gang ville komme tilbake til oss i fysisk form. Svaret kom straks hun så bildet: ”Yes, he’ll be back as your new Christmas kitten”. Så jeg lever i håpet. 

Anbefalt litteratur: 
Andrews, Ted: Animal Speak. The spiritual & Magical powers of Creatures Great & small. (Llewellyn) 
Kinkade, Amelia: Snakk med dyrene og få svar (Hilt & Hansten) Kinkade, Amelia: Telepatisk kontakt. Magiske samtaler med dyr (Damm) 
Meyers; Arthur: Communicating with animals (CB) 
Sheldrake, Rupert: Uforklarlige krefter hos dyr (Hilt & Hansteen) 
Smith, Penelope: Kommunikation med dyr. Telepatisk dialog (Borgen)