ASTRALREISER 
Av Gislaug Heinum, okt. 07

Kroppen vår består av mange lag, der den fysiske bare er en del, som regel den innerste, og så har man en eterisk kropp som av enkelte kan sees som en del av auraen, og det er denne som separeres fra den fysiske kroppen når man foretar en astralreise, og man opplever da at ens sjel sitter i denne astrale kroppen. Astraleiser er det samme som ut-av-kroppen-opplevelser, og etter teorien er dette noe alle opplever i den dypeste søvntilstanden hver natt, men dette er det ingen som husker bevisst dagen etter. Derfor er det de framprovoserte eller spontant opplevde ut-av-kroppen-opplevelsene i mer eller mindre våken tilstand som skal få fokus her. 

Wikipedia definerer astral projeksjon som en opplevelse av at ens bevissthet er utenfor ens fysiske kropp, oppnådd enten våken eller via lucide drømmer eller dyp meditasjon. Den dimensjonen man reiser til kalles astralplanet, eller den spirituelle verdenen. Denne har for så vidt også flere dimensjoner. Noen hevder at man også kan bevege seg rundt på det fysiske planet i sin astrale kropp. Det kan man kanskje, men plutselig kan dimensjonen forandre seg, og man kan være i en annen tid eller lignende. Agneta Uppman, som skrev den selvbiografiske boka ”Ut av kroppen”, opplevde å være i sitt eget hus, og se sin egen sønn, men han var ti år, ikke sytten slik han var på det fysiske planet. Det gikk også en hund i gangen deres, men de hadde ingen hund. 

Ut-av-kroppen-opplevelser og nær-døden-opplevelser (NDO) ligger i hverandres grenseland. Man kan si at en NDO oppstår når man føler at man er nær ved å dø, og at det er en fysisk grunn til at denne følelsen oppstår, som at man ligger på operasjonsbordet, man er nær ved å drukne, eller man har svært høy feber. Lystunnelen og møtet med guider eller lysvesen er også typisk for en NDO, men ikke nødvendigvis i en ut-av-kroppen-opplevelse. Ut-av-kroppen-opplevelser beskrives svært individuelt og ulikt, men noe er også felles her. En ser seg selv fra oven (noe man også ofte gjør ved en NDO før man kommer til lystunnelen) og som regel blir man ganske raskt rykket tilbake i kroppen sin. Men om dette skjer flere ganger kan man velge å sveve ut på vandring til andre dimensjoner for å vinne nye innsikter eller opplevelser. 

De fleste som har ut-av-kroppen-opplevelser sier at de føler de selv kan velge hvor de vil gå, og at de kun ved tanken plutselig befinner seg der der de har tenkt seg. På det astrale planet kan man velge å møte igjen avdøde slektninger og venner, eller reise til historiske hendelser man har interesse av å oppleve. Men det er ikke alle som får dette til, selv ved selvvalgte og selvstyrte ut-av-kroppen-opplevelser. Historisk sett, eller rettere sagt forhistorisk sett, er astralreiser noe som er forbeholdt sjamaner og åndelige ledere i naturfolks religioner. Richard Webster nevner i sin bok ”Astral travel for beginners” at sjamanene naturlig nok ville miste makta dersom astralreiser og den kunnskapen og innsikten man oppnådde der ble kjent for alle og enhver. Derfor holdt de kunnskapen om hvordan man gjorde det for seg selv. Webster, derimot, hevder at dette er noe alle kan lære, som å sykle eller kjøre bil, og han har holdt mange kurs der han fører studentene fram til ut-av-kroppen-opplevelser. 

Sjamanene hadde kunnskapen og teknikkene til hvordan man foretar astralreiser, men likevel er det mange som spontant opplever dette, uten å framprovosere det. I følge Webster er en stressende situasjon kombinert med et sterkt behov, den ideelle situasjonen til å spontant forlate kroppen ufrivillig. Tekster fra den gamle egyptiske religionen, druidekulturen og til og med kristendommen viser til at sjeler forlater kroppene sine, for så å returnere. Den greske tenkeren Platon hevdet at det livet vi lever inni kroppen vår bare er en svak imitasjon av livet i den spirituelle verdenen utenfor kroppen. 

Den første i moderne tid som er blitt spesielt kjent for arbeidet med astralreiser er Sylvan Muldoon. Han eksperimenterte med astralreiser i USA, og skrev boka ”The Projection of the Astral Body” i 1929. I 60-åra ble arbeidet hans overtatt av dr. Robert Crookall. Han kom fram til seks karakteristika som var felles for alle som greidde å forlate kroppen sin: 1. De følte de forlot kroppen ut fra toppen av hodet 2. De følte et sekunds black out i det eksakte separasjonsøyeblikket 3. Den astrale kroppen flyter over den fysiske en stund før den begynner å flytte seg bort 4. Den astrale kroppen flyter igjen over den fysiske før den returnerer 5. De får en ny black out i det gjenforeningen inntrer 6. Dersom gjenforeningen skjer for raskt føles en støkk i kroppen, og det kan oppleves smertefullt. 

I dag bruker mange parapsykologer remote viewing (“ psykisk fjernsyn”) for å oppnå noe av det samme. Man føler ikke at man er ute av sin egen kropp, men man vet hvordan det ser ut på steder man ikke har vært, og om vennen i en annen landsdel er hjemme eller ikke, for man lar bare tanken fly dit og ”ser etter”. For de fleste er det likevel en ting som er viktigere enn alt annet når det gjelder astralreiser, og det er at man blir overbevist om at sjelen kan overleve uten kroppen, og det betyr at døden ikke er enden. 

Richard Websters bok ”Astral travel for beginners” er ei lær å gjøre det selv – bok. Jeg skal her gi en oversikt over tre slike bøker og sammenligne dem, og så nevne et par andre bøker om emnet og hvilken framstilling de har. I tillegg til Websters bok har vi ”Astral travel” av Gavin og Yvonne Frost, og ”Mastering astral projection, 90 day guide to out-of-body experience” av Robert Bruce og Brian Mercer. Av disse tre bøkene er etter min mening Websters den beste. Han gir en grundig, men lettfattelig innledning til temaet, med bakgrunnshistorie, definisjoner, mange ulike metoder man kan prøve for å få det til, og ingen av dem virker altfor innfløkt. I tillegg beskriver han ulike astrale plan og hvordan de gjenkjennes og oppleves. Men det beste er likevel at han illustrerer alt han nevner med levende eksempler han har kjennskap til, og dette gjør det til ei spennende bok selv om man selv ikke har tenkt å prøve å komme ut av kroppen, og leser bare fordi man er interessert. Minus med denne boka er at de fleste nok ikke vil oppleve det så liketil og enkelt som det han framstiller det som, og heller ikke så oversiktelig og entydig. 

Andre personer som også har greid å øve seg opp til å forlate kroppen sin har en helt annen oppfatning av hva som skjer, og hvordan det oppleves. Og det er ikke alltid at det oppleves så enkelt og trygt som Webster hevder at det er. ”Astral travel” av Gavin og Yvonne Frost ligner på Websters bok, men oppleves annerledes å lese. Der Websters eksempler oppleves realistiske har Frosts konstruerte eksempler, og de er også vanskeligere å kjenne seg igjen i. Og de blir litt misjonerende når de omtaler hva som skjer på det astrale planet og hvordan livet i det hinsidige fungerer. På den andre sida driver dette paret i samarbeid med andre statistisk forskning på astralreiser og astrale opplevelser, og de lærer opp og oppmuntrer den interesserte leseren til å gjøre det samme. I slutten av boka er det gitt med spørreskjema som man kan bruke ved slik forskning. 

”Mastering astral projection, 90 day guide to out-of-body experience” av Robert Bruce og Brian Mercer er en murstein av ei bok. Den er på nesten 500 sider og er stor og uhåndterlig rent fysisk. Som guide til astralreiser er denne sannsynligvis den beste dersom du er av den iherdige, tålmodige og systematiske typen. Den er saklig og konkret. Boka er delt inn i tretten kapitler, et kapittel for hver uke. Første del av kapitlet inneholder bakgrunnsinformasjon og instrukser, og den andre delen går på daglige øvelser som affirmasjoner, steg-for-steg-instruksjoner og hvordan man fører journal over progresjon og observasjoner. Etter nitti dager er det da meningen at man har kommer seg ut av kroppen. Boka kommer med en cd som inneholder lydspor med indikasjoner som er med på å endre hjernebølgefrekvensen, slik at man lettere kommer i den tilstanden som er nødvendig for å kunne forlate kroppen. De påpeker at dette ikke er nødvendig for å lykkes, men at det for enkelte kan være en enorm hjelp. 

”Journeys out og the body” av Robert Monroe kom ut i 1971. Han skriver om sitt eget liv og hvordan han etter hvert mestret sine ut-av-kroppen-opplevelser. Han var i utgangspunktet en saklig forretningsmann som flere ganger opplevde seg selv utenfor sin egen kropp uten at han hadde noe ønske om at det skulle skje eller at det var noe han prøvde å oppnå. I boka forteller han om hvor skremmende disse reisene var for ham til å begynne med før han begynte å kunne kontrollere dem og gi slipp på din egen frykt. Han forteller og forklarer og analyserer, og har et veldig saklig utgangspunkt som de fleste skeptikere vil kunne akseptere. Han har også stilt seg villig opp for forskning, og er i dag en autoritet på området. Boka fikk kultstatus kort tid etter at den kom ut. 

Ei tilsvarende bok som Monroes er ”out of body experiences” av Robert Peterson. Den utkom i 1997. Denne boka er todelt, der første del er ei personlig dagbok med kommentarer der forfatteren forteller om livet sitt og hvordan det gikk til at han ble interessert i astralreiser, og etter hvert også greide å oppleve dem selv. Peterson bygger mye på Monroes arbeid, men den er svært personlig. I andre del av denne boka gir Peterson en generell oversikt og vurdering av bøker om astralreiser, og sammenligner dem med sine egne erfaringer, og kommer med forklaringer på hva man må være på vakt overfor. Han har også med et eget kapittel om teknikker på hvordan man kan oppnå ut-av-kroppen-opplevelser, og i slutten av hvert kapittel gir han øvelser man kan gjøre for å lettere mestre dem når man først forsøker. Denne boka er et godt supplement til mange av de andre bøkene, og anbefales definitivt. Om man bare vil lese to, så er det out of body experiences” av Robert Peterson og Richard Websters bok ”Astral travel for beginners” som skiller seg ut. 

På våre kanter av verden er det to svenske bøker som er verdt å nevne. De er skrevet av tvillingsøstrene Agneta Uppman med ”Ut av kroppen, Mine opplevelser i en annen dimensjon” og Ingela Cole med ”Andre virkeligheter”. Det underlige er at de omtrent samtidig, men i hvert sitt land, med få måneders mellomrom, begynte å oppleve ut-av-kroppen-reiser når de var i slutten av 30-årene, Agneta i Sverige, og Ingela i England. Dette har de faktisk skrevet hver sin bok om, og begge er utgitt på norsk, men det er noen år siden nå, 1987. Uppmans bok er en salgs selvbiografi som konsentrerer seg om ut-av-kroppen-opplevelsene hennes. Hun, og mange med henne, har en tendens til å mene at spontane ut-av-kroppen-opplevelser har noe med liv og bakgrunn å gjøre, og at det er noe i livet til personen som gjør at dette skjer. Hun kan imidlertid ikke finne noe spesielt som må ha vært den utløsende faktoren. Hun har en akademisk bakgrunn, og var i begynnelsen lite villig til å akseptere det som skjedde, men opplevelsene var så virkelige at de kunne ikke ignoreres. Hun søkte på biblioteket etter bøker som omhandlet fenomenet, og kom over Sylvan Muldoon og Robert Monroe, og begynte gradvis å akseptere hendelsene, og etter hvert invitere til forskning på dem. Men etter tre år orket hun ikke mer av den akademiske tilnærmingen, for den gav henne ikke de svarene hun søkte, så kom hun over en roman om metafysiske emner, og dette ble et vendepunkt for henne da hun innså at alt ikke kunne forklares ut fra den menneskelige fornuft. 

Er dette noe du ønsker å oppleve selv? Da jeg først hørte om emnet, ble interessert, skaffet meg litteratur om det og begynte å lese, hadde jeg svært lyst til å prøve dette selv. Dette var etter de første kapitlene i Websters bok. Han presiserte hvor skjønt, fantastisk, trygt og ufarlig dette var, og at ingenting kunne hende deg, for du lå jo trygt i senga di fysisk sett, og sjelelig hadde du store opplevelser. Man så kom kapitlet om vern. Man måtte huske å beskytte seg med de og de metodene (som for eksempel å strø saltvann i en sirkel rundt seg), for dersom man ikke gjorde det, risikerte man å bli besatt. Det var også en forutsetning for å få dette til at man ikke var redd. Jeg har ennå ikke vært ute av kroppen min, for å si det sånn. 

Flere av de bøkene jeg har nevnt tar opp det samme: Dette er helt trygt og fantastisk, men man må beskytte seg, ellers kan det være farlig på den måten at fremmede ånder kan forsøke å ta over kroppen din når du ikke er i den selv, eller at man opplever skremmende syn på astralplanet. De sier også at dersom man bestemmer seg for å ikke være redd, og sørger for at man er beskyttet, så vil det ikke være farlig, og man får tilgang til alt det fantastiske som astralplanet har å by på.  Når man er ute er man alltid forbundet til kroppen sin med en sølvtråd, og blir denne tråden brutt, så dør man, eller man kan vri på det og si at når man dør, så kuttes sølvtråden mellom sjela og den fysiske kroppen. Mange hevder å se denne sølvtråden, mens andre ser den ikke, men vet likevel at den er der. Andre igjen, legger ikke merke til noen sølvtråd. 

Her er noen tips til hvordan man kan prøve å øve dersom man ikke har latt seg skremme: Gå inn i en dyp meditativ tilstand, og når man har oppnådd dette, så reiser man med sinnet. Se for deg at du reiser til en by eller land du har hørt om, men ikke vet noe særlig om likevel. Reis dit. Hva fornemmer du? Dette er opptrening i remote viewing, og ikke en astralreise, men om det er det å se deg om og lære som er motivasjonen, så er dette en tryggere måte. Vil du gå videre og likevel komme ut av kroppen, så er det bare trening som skal til. Begynn alltid i en dyp meditativ tilstand. Tenk så på årsaken til at du vil gjøre dette (et sterkt motiv er alltid til god hjelp, og selvutvikling er et svært godt motiv). Så flytter du fokus til panna di, og prøver å komme ut den veien. Man kjenner en synkende følelse om man er i ferd med å greie det. Til å begynne med er det vanlig å bli rykket tilbake straks man kjenner dette, men da er det bare å prøve igjen. Om du lykkes i å komme ut skjer som regel det samme; man blir så opphisset eller forskrekket av faktisk å være ute, at man straks blir rykket tilbake i kroppen sin igjen. Prøv igjen! Enten med det samme eller neste dag/natt. De fleste sier at grytidlig morgen er det beste tidspunktet å prøve på, men dette bør ikke la deg skremme fra å prøve andre tidspunkt på døgnet om det skulle passe deg bedre. 

Andre tips (alle fra en dyp meditativ tilstand) er å se for seg et klatretau som henger over ansiktet ditt på litt over en armlengds avstand. Mentalt strekker du armene ut etter tauet, får tak i det, og haler deg opp. Om du greier dette, så er det astralkroppen du har dratt opp, og du kan nå se ned på din fysiske kropp. Alternativt kan du se for deg en svevede klosse på størrelse med rubriks kube som beveger seg opp og ned over ansiktet ditt. Når klossen er nær blir du dratt mot den, og når den fjerner seg går du inn i kroppen din igjen. La klossen i jevnt tempo bevege seg opp og ned en stund mens du følger bevegelsene, og etter en stund er du klar til å ”løsne”. Når de er ute, er det mange som opplever en durelyd eller summelyd, som av og til kjennes veldig sterk og irriterende. Dette er normalt, og ikke noe å bekymre seg for, det er faktisk bare et tegn på at du har fått det til. 

Det finnes også hjelp å få, du kan oppsøke en dybdehypnotisør og få vedkommende til å lede deg. Det er best å velge en som er metafysisk orientert. Du kan også kjøpe ledede meditasjoner eller dybdehypnose på cd som har det som formål at du trygt skal kunne komme ut av kroppen din og tilbake igjen. Ultra Depht Astral Projection, av James Ramey, er en slik en. Han hevder at du ved å lytte til denne noen kvelder i uka i tre-fire uker vil få deg til å lykkes. Disse kan fåes kjøp via nettsidene hans, http://www.ultradepth.com/ Dette er et svært fasinerende emne. Gjennom viljestyrte astralreiser kan du reise hvor du vil i verden, både den fysiske og til andre dimensjoner. Du kan oppleve fortiden, og snakke med avdøde. Du kan vinne dyp innsikt. Men det kan også være skremmende opplevelser å erfare. Er du nysgjerrig og modig, så lykke til, gevinsten er stor, det sier aller som har prøvd. Men skulle man komme ut for en sterk trang til å gå inn i et svart hull, noe som også er rapportert forekommer, så motstå for all del den lysten, og rett straks en bønn til den eller dem som beskytter deg, og si ”hjelp meg”. Så enkelt er du berget. Lykke til! 

Litteraturliste: 
”Andre virkeligheter” av Ingela Cole, 1987 
”Astral travel” av Gavin og Yvonne Frost, 1986 
”Astral travel for beginners” av Richard Webster, 1998 
”Journeys out og the body” av Robert Monroe, 1971 
”Mastering astral projection, 90 day guide to out-of-body experience” av Robert Bruce og Brian Mercer. 2004 
”Out of body experiences” av Robert Peterson, 1997 
”Ut av kroppen, Mine opplevelser i en annen dimensjon” av Agneta Uppman, 1987